A Cappellissimo

I serien «Tilbakeblikk – A Cappellissimo 20 år» skriver noen av våre medlemmer om noe de husker fra sin tid i koret. Slik beskriver Hilde Hesselberg ankomsten til sin første øvelse med A Cappellissimo:

Møte med et kor

Året var 2010. Januar. En mørk og kald tirsdagskveld. Snøen lavet ned. Det var en barsk sno. Jeg hadde problemer med å finne frem til øvingslokalet. Jeg var nervøs, spent. Var ute i god tid. Ned i en kjeller, bortover gangen, og så litt lenger bort.

Allerede før jeg når frem møter jeg flere sangere i koret. Én etter én hilser de på meg. Jeg føler meg sjenert og dum, ingen ser ut til å ta notis av det.

En umiddelbar varme omfavner meg. Som om det er en selvfølge at jeg er der, som om jeg har kommet til rett sted, til rett tid.

Vi står utenfor og venter, dirigent Grete kommer, låser opp og vi går inn. Jeg står usikker og tvilende. Flere kommer til, de hilser på meg, ønsker meg velkommen. Jeg blir dratt med inn i lokalet. Stoler blir satt opp i halvsirkel og piano blir rullet frem. Jeg får anvist plass i ensemblet. Grete ønsker meg velkommen og alle nikker og smiler mot meg, som om jeg er en gammel kjenning. Jeg føler meg ventet, medregnet, ønsket. Er stadig spent, men mindre nervøs nå. Jeg føler at jeg er klar til å starte et nytt kapittel i mitt korliv. Øvingen begynner.

Et lykketreff

Hilde Hesselberg.
Foto: A. M. Raaness

Etter flere år med søken etter et passende kor fant jeg det jeg lette etter. Det var ikke tvil. Etter at jeg overvar en konsert med A Cappellissimo våren 2009 følte jeg at dette, dette koret ville jeg begynne i. Jeg prøvesang allerede før sommeren det året og fikk høre at jeg var kommet inn. For et lykketreff. På grunn av andre forpliktelser kunne jeg ikke starte før semesteret etter. Jeg kunne nesten ikke vente…

Mer enn noen gang før kan det nesten ikke beskrives hva A Cappellissimo betyr for meg.

Mine fine medsangere, den gode stemningen, det inkluderende miljøet, de fine musikalske øyeblikkene og gode tonene, og den blide, rytmiske, musikalske, omtenksomme, aldri kjedelige Grete har fortsatt å være svært viktige bestanddeler i livet mitt. Mine forventninger til dette koret ble innfridd og vel så det, og har fortsatt å vare ved. Mine medsangere bryr seg, de har gode ord og empati; jeg kan helt være meg selv. Jeg er stolt over å kunne kalle sangerne i A Cappellissimo mine venner.

Året var 2010. Januar. En mørk og kald tirsdagskveld. Snøen lavet ned. Det var en barsk sno. Jeg var kommet hjem.

– Hilde Hesselberg